Katya Bonch-Osmolovskaya
I midten av februar 2022, da Russland starta sin fullskala invasjon av Ukraina, kunngjorde de Kreml-støttede myndighetene i de såkalte «folkerepublikkene» i Donetsk og Luhansk («DNR» og «LNR») en «masse-evakuering» og begynte å deportere foreldreløse og enslige barn til Russland. Siden den gang viser noen anslag at rundt 2500 barn fra okkuperte ukrainske territorier, kan ha blitt sendt til den russiske føderasjonen. Ifølge den russiske barnerettighetskommissæren Maria Lvova-Belova, ble rundt 1500 enslige ukrainske barn frakta til Russland og skal ha havna på russiske barnehjem. (Både hun og Russlands president Vladimir Putin er ettersøkt av Den internasjonale straffedomstolen for deres påståtte medvirkning til den ulovlige deportasjonen av ukrainske barn, noe som er en krigsforbrytelse.)
Medierapporter indikerer at andre har blitt plassert i fosterhjem eller blitt «adoptert» til russiske familier. Før de tar inn disse barna, må potensielle «foreldre» gjennomgå et spesielt forberedende kurs. Det uavhengige informasjonsnettstedet iStories lærte hvordan russere som ønsker å adoptere eller fostre deporterte ukrainske barn blir undervist i dette programmet. Dette er en forkortet versjon.
«Barn med PTSD er vanskelig»
De første barna som ble tatt med tvang fra Ukraina ved starten av fullskala krigen ble plassert i fosterfamilier i Moskva-regionen i april 2022. Nesten umiddelbart utviklet lokale myndigheter et spesielt program for å forberede foster- og «adoptivforeldre». Offisielt sier programmet at barna kommer «fra kampsonen», men fra innholdet er det klart at barna ble brakt til Russland fra okkuperte deler av Ukraina.
I følge programmets beskrivelse , må potensielle foster- og adoptivforeldre gjennomgå et intervju for å finne ut av deres «motiver, forventninger og forståelse av de juridiske og andre konsekvensene av å ta inn barn som har kommet fra kampsonene.» Spesielt blir de spurt om de har familie eller venner fra Ukraina, hvordan de tror et barns nasjonalitet påvirker oppveksten deres, og deres syn på forskjellene i oppdragelse av gutter og jenter.
Vanlige programmer for kommende foster- og adoptivforeldre har også en intervjukomponent, men den inkluderer ikke spørsmål om ukrainske venner og familie, fortalte en ansatt i en veldedig organisasjon som hjelper foreldreløse barn til iStories, på betingelse av anonymitet. Ifølge ham er hovedmålet med det separate programmet å sørge for at familier som tenker på å ta inn barn som er deportert fra Ukraina, er godt informert om hva som venter dem, siden ikke alle kan håndtere det.
«I begynnelsen [etter at de begynte å bringe barn fra Ukraina til Russland], ble ringte vergekontorenes til folk ønsket å ta barn inn i familiene deres. Noen gjorde det, og så møtte de problemer fordi barn med PTSD [posttraumatisk stresslidelse] er en vanskelig prøvelse for hele familien. Det er ikke slik at barnet vil si: «Mamma, jeg er så takknemlig for at jeg kom til deg, la meg vaske opp.» Dette er et barn som er mer sannsynlig vil oppføre seg dårlig, ikke lytte, ikke rydde opp etter seg, smøre avføring på veggene, slåss eller trekke seg tilbake i seg sjøl. Det blir langt fra idyllisk, sa han. Av hver 100 personer som deltar i ordinære foster- og adoptivopplæringsopplegg faller 70 fra, ifølge ham. I disse tilfellene kan satsen bli enda høyere.
En hastejobb
Alle som ønsker å ta inn et barn henta fra Ukraina, må gjennom programmet. «Det er veldig strengt nå. Du må gjennom opplæring og få et sertifikat — ellers gir de ikke barna til deg,» sa en ansatt ved et senter som gjennomfører disse timene. Hun mener det er berettiget å ha et eget program for de som påtar seg vergemål for «evakuerte» barn, siden mange av barna er traumatiserte og har vanskelig for å tilpasse seg et annet land. – Det er mange problemer der. Tross alt er barn fra disse stedene forbitrede barn,» forklarte hun.
Fosterforeldre som har deltatt på kurset roser programmet. «Det er nødvendig og relevant, etter min mening,» sa Anastasia, som gikk gjennom opplæringa. «De lærer alt mulig om gitt de nåværende realitetene, med tanke på vår nåværende forståelse av situasjonen i disse republikkene [Ukrainas annekterte territorier] og av barns psykologi og deres reaksjon på traumer. Det gikk litt fort i svingene fordi det er åpenbart hvilke hendelser som er bakgrunnen for situasjonen. Opplæringa ble etablert veldig raskt, og den er ikke så detaljert som den kunne vært.»
Minst 50 av disse kursene er planlagt i 2024. Ansatte på Opplæringssentrene sier at mellom to til 10 personer deltar på hvert kurs. I 2023 var det nesten dobbelt så mange klasser. Det er vanskelig å si hvor mange familier som har fullførte programmet i løpet av de to åra med fullskala krig.
En av del av opplæringsprogrammet er dedikert til spørsmål knytta til «nasjonale og kulturelle trekk». Potensielle foreldre blir lært opp til å overvinne «vansker med interetniske forskjeller» og bedt om å «skape et flerkulturelt miljø i familien.» Men det er uklart nøyaktig hvordan dette kan gjøres trygt under de nåværende forholdene i Russland, sa psykologer til iStories. «Hvordan kan du skape et flerkulturelt miljø hvis folk blir arrestert for ukrainske sanger? Hvis et barn sier at landet deres ble angrepet, hvordan skal surrogatforeldre reagere?» spurte en psykolog som jobber med foreldreløse barn og adoptivforeldre.
«Et andre hjem»
For å hjelpe et barn med å tilpasse seg, sier «spesialister» som gjennomfører opplæringa, må man forstå de typiske trekkene ved deres «sosiale og nasjonalpsykologiske profil». – Når som helst kan det oppstå en situasjon, midt i visse politiske interaksjoner, som berører både nasjonalitet og mentalitet. Jo bedre vi forstår mentaliteten til dette folket og mentaliteten til barna deres, jo mer kan vi hjelpe barnet. Barnets nasjonale identitet er en realitet som må tas hensyn til og jobbes med, sa en instruktør på ei opplæringssamling for sosialarbeidere. Deltakerne ble ikke fortalt nøyaktig hvordan de skulle jobbe med barnas «mentalitet».
Anastasia, som gikk gjennom øktene for potensielle foreldre, sa at programmet forutsetter at kulturen og språket til barna som er deportert fra Ukraina er den samme som i Russland. «Det ble satt sammen med en forståelse av at vi har én nasjonal identitet. Da barn fra «LNR» og «DNR» kom, var det ingen problemer knytta til kultur og språk. Stort sett var det praktiske problemer fordi barnehjemmene der ikke er så utvikla som de er her: barna har ikke brukt datamaskiner eller vært vant til å delta i arbeid på kjøkkenet.»
Noen familier synes det er for utfordrende å oppdra barn henta fra okkuperte ukrainske territorier. I disse tilfellene blir disse barna, som allerede har opplevd krig og tvangsdeportasjon, igjen foreldreløse, for andre gang: de blir kasta tilbake i systemet og sendt til et russisk barnehjem. «Det har vært tilfeller der familien ikke klarte oppgaven, og de måtte gi opp [barna]. [Foreldrene] var så utslitte, nesten pressa til et nervøst sammenbrudd, og de ba: ‘For guds skyld, ta disse barna bort. Vi klarer ikke å håndtere det. Vi måtte fjerne barna,” forteller en ansatt ved et opplæringssenter.
En barnevernspesialist avviste Russlands tilnærming: «Russland burde offisielt erklært at det slutter seg til den internasjonale praksisen med å ikke adoptere barn som er uten foresatte som følge av krigføring, og at de vil sende informasjon om hvert barn til velferdstjenestene i Ukraina og ikke ta noen avgjørelser om barnets skjebne uten dem. Men hvis det skulle være mulig i Russland å gjøre det som trengs fra et profesjonelt synspunkt, ville det ikke kunne være noen krigføring.»
Programmet nevner imidlertid ikke noe om forsøk på å finne deporterte barns slektninger. I stedet får foreldre og sosialarbeidere beskjed om å lage et «andre hjem» for dem. «Barn har kommet til et annet land, har havnet i en situasjon der de ikke har noe hjem, ingen foreldre, ingen familie,» sier instruktørene. «Derfor er vår hovedoppgave å skape forhold der barna ikke bare blir en del av den nye familien, men også forstår at de har et andre hjem her, som vil ta imot dem og hjelpe dem å overvinne vanskeligheter.
Publisert i Medusa , 8.mars,2024 Kilde: iStories Forfatter Katya Bonch-Osmolovskaya