Oleksandr Kyselov
Med en gal mann i Det hvite hus har illusjonene falt, og rå makt triumferer igjen. Handelskriger, massive kutt i bistand, eksplisitte krav om å avstå Grønland eller avfolke Gaza – hver dag bringer ei ny krise som utfordrer anerkjente kollektive og individuelle rettigheter og undergraver institusjonene som skal beskytte dem. Er dette virkelig den verden vi venta på for å kritisere for hykleri? Er dette det den internasjonalistiske venstresiden skal ende opp med?
Hvilken fred?
Forhandlingene om å få slutt på krigen i Ukraina, som mange kommentatorer har ønsket seg, virker nærmere enn noen gang – sjøl om Ukraina ikke har stort å si. Hva slags avtale forbereder stormaktene for oss? En «gentleman’s agreement» som gir Putin en del av vårt territorium og vetorett over vår framtid, mens Trump får 50 % av våre naturressurser? For ikke å snakke om sviket mot den russiske opposisjonen, som er imot krigen. Hvem bryr seg om nyanser når fred ligger på bordet?
En våpenhvile kan være nødvendig for at Ukraina skal kunne trekke pusten. Den langvarige krigen har ikke gjort oss sterkere – enda mindre ei venstreside som så vidt overlever. Men for å unngå å kaste bort tid før kampene starter igjen, enten i vårt land eller i større skala, må vi ta et realistisk blikk på dette nye miljøet og identifisere dets svake punkter. Moralske appeller fungerer bare når det er noen igjen å skamme over – og det er knapt tilfellet nå. Venstresidas troverdige respons må forankres i virkeligheten, ta hensyn til de materielle betingelsene og utnytte politiske åpninger i stedet for å klamre seg til evige sannheter.
Samarbeid, ammunisjon og sosial infrastruktur
Fakta er at ustabiliteten øker, og små nasjoner blir stadig mer sårbare – særlig når strategiske beliggenheter, ressurser eller handelsruter står på spill. Derfor handler venstresidas engasjement i forsvarsspørsmål ikke om å spre frykt, men om å unngå å bli et lett bytte for imperialistiske rovdyr. Det er flere viktige punkter å huske på når det gjelder sikkerhet.
For det første er det ikke krigersk å insistere på nødvendigheten av å kunne forsvare seg. Uten dette reduseres diplomati til en bønn om nåde. I stedet for å trekke seg tilbake i sin egen boble, må venstresida spille en aktiv rolle i beslutningene om anskaffelse, produksjon, distribusjon og bruk av våpen – dette kan absolutt ikke overlates til lobbyister, oligarker, våpenhandlere og fremmede makter.
For det andre er kriseberedskap en viktig ressurs. I tilfelle krig, naturkatastrofer eller til og med revolusjon, er det de som vet hva de skal gjøre og er organisert, som bestemmer framtida. Våre bitre erfaringer viser at venstresida, fastlåst i universiteter, NGO-er eller sosiale medier, ofte blir satt på sidelinja. Når normalen bryter sammen, blir man uunnværlig gjennom praktiske ferdigheter, besluttsomhet, tilgang til nyttige sosiale nettverk og evnen til å mobilisere ressurser. I Ukraina var disse egenskapene altfor ofte forbeholdt høyresida.
For det tredje er sosial infrastruktur avgjørende for motstandskraft. Som Ukraina har vist, trenger et land i krig jernbaner, sykehus, energisystemer, tilstrekkelig boligmasse og kvalifisert personell til å administrere alt dette.
Det som ikke fungerer i fredstid, vil garantert bryte sammen i ei krise. Derfor er det å svekke sosiale investeringer under dekke av forsvar eller budsjettdisiplin, samt å slakke på kontroll og koordinering i konkurransens navn, reine sabotasjehandlinger – og må fordømmes som det. Jo raskere isolerte stemmer samles til én kraftfull stemme, desto større er sjansen for å sette dette på dagsordenen og føre en vellykka kamp mot nyliberalistene.
For det fjerde, uansett hvilke våpen man har, er det til syvende og sist folket som fører krigene. Derfor avhenger militærforsvaret av folkelig deltakelse og vilje – som kan trekkes tilbake. Ingen tvang kan fullstendig erstatte samtykke; bare se på historien om «Anne av Kiev»–brigaden, trent av franskmennene. (linken er lagt til av oss. Oversetters merknad) En hær basert på verneplikt og med en stor reserve kan ikke bare være den eneste økonomisk overkommelige og realistiske måten å sikre sjølbestemmelse på, men det er også viktig å merke seg at den skaper en strukturell avhengighet som krever legitimitet og befolkningas tillit.
Til sjuende og sist kan ingen overleve alene. Å dele ressurser, kunnskap, utnytte stordriftsfordeler og til og med inngå en felles forsvarsavtale bidrar til gjensidig sikkerhet og gir økonomiske fordeler. Samarbeid er avgjørende mellom land, men enda viktigere på lokalt nivå, hvor solidaritet og felles innsats er avgjørende for å kunne organisere seg effektivt globalt og oppnå resultater. Å lytte og høre kan være det første skrittet.
Fred mot fascisme
Man kan selvfølgelig hevde at i stedet for å påvirke beslutningstaking, burde venstresida identifisere den økende frustrasjonen, forsterke den og kanalisere den for å drive systematisk undergraving. Men med mindre verdenssituasjonen endrer seg radikalt, vil de samme spørsmålene om sikkerhet og fred dukke opp igjen i kaoset som denne veien fører til.
For øyeblikket står de herskende elitene overfor en nært forestående legitimitetskrise, på grunn av deres manglende evne til å håndtere økende eksterne trusler og interne høyreekstreme utfordringer – en frukt av den nyliberalistiske kursen de tidligere,så smidig, har styrt etter. Denne sårbarheten gir en mulighet som venstresida kan utnytte til å omforme debatten og fremme noen av sine viktigste krav. Med raskhet og besluttsomhet kan man gi freden en sjanse. Men sjøl om sammenbruddet allerede er nært forestående, er det bedre å delta i kampen i dag for å styrke arbeiderklassens maktmidler – før det eneste som gjenstår er undergrunnsmotstand mot et fascistisk diktatur, enten med et nasjonalt utgangspunkt eller påtvunget utenfra.